30 år gammelt hue på en 12 år gammel kropp, plassert i en 19 årings sjel og drømmer
Hei 13-20! Situasjonen min er dessverre sånn at jeg har problemer med å åpne meg opp til foreldrene mine, eller i det hele tatt dele gode tanker eller fortelle om problemer jeg støter på, spesielt plagene jeg går med 24/7 som tærer kroppen min psykisk og fysiskt.
Det har har egt alltid vært vanskelig å fortelle om ting, barndommen har ikke alltid vært lett og smertefritt og mye hardt arbeid måtte til for å få "barndommen delvis tilbake". Traumer og opplevelser bygger deg som person, slike ting setter seg i kroppen og har utformet hvem jeg er i dag, noe jeg liker tro at jeg har blitt "seig" og liker utfordringer, to personlighetstrekk jeg er glad for jeg har fått. Men det er alltid en skyggeside av handlinger og ting vi gjør; følelsesløshet. Jeg utviklet meg igjennom flere år en teknikk, slå på "følelsesløshets-knappen, zoome ut fra verden, når den blir for vanskelig. Denne utviklet jeg pga. jeg har aldri følt at noen har forstått seg på meg, jeg har prøvd og prøvd, men har aldri lyktes, mamma skjønner meg ikke, pappa skjønner meg ikke. Det gjør meg så irritert og lei meg, blir så sint på mine vegne at jeg nummeret før river av meg håret. Det er så vanskelig uansett hva jeg sier eller vrir om på setningene, så blir det aldri tatt alvorlig. Alt er så mørkt og trist, så slitsomt.
Bare lyst på fred, stillheten og forståelsen, som om man hopper ut fra en klippe, treffer vannet, og bare ligger på havets bunn stille og fredelig.
I tillegg som en 19 åring, får jeg ikke gjøre som jeg vil, det er varmt, det er sommerferie, jeg vil være ute og ha det gøy med vennene mine, alt ifra å bade i nærmiljøet til å dra på Oslo-tur, noe jeg vet om mange får lov til på daglig basis. Men ikke jeg, jeg må leve etter forholdsregler. Og jeg har igjennom hele livet stått på og vært flink på skolen, fått god karakterer, vært snill russ i russetida osv. men alikevell føler jeg at de starffer meg på et vis og gjør sånn at jeg misser muligheter å være ute med vennene mine. Det er som om de vil leve livet mitt igjennom meg, jeg blir ordentlig lei meg av å ikke få lov til å kjenne på ossen det er å være ungdom.Jeg har også en helt fantastisk kjæreste, mitt alt, han er bare snill og god, verdens beste, er alltid der for meg, stiller opp, og hører på ting jeg har å si, men er dessverre sånn at jeg har ikke tørt å si det til mamma og pappa, jeg tørr ikke, for de kommer stadig inn med kommentarer om høyskoler osv, møte flere folk, og er så opptatt av hvem jeg skal bli, og ikke hvem jeg er fra før, hvem jeg er i nuet. Jeg velger hvem jeg vil bli samen med og leve livet mitt med, foreldrene mine har oppdratt meg til å bli en ordentlig person som tar fornuftige valg. Kjæresten min er den eneste av alle vennegjengen min på 10 som vet at jeg sliter som jeg gjør, alle de andre ser vel den "glade" personen jeg er. Jeg føler meg innestengt, fengsla. Jeg er så ferdig, jeg er så sliten, så 13-20, tips, triks?
Jeg tar imot alt jeg kan få. Tusen takk hvis dere faktisk kommer med noen innspill, eller idet hele tatt tar en titt på innlegget mitt, hilsen fra seig 19-åring som hater livet, det jeg har valgt å dele med dere, er bare en klype av hva som foregår i hodet mitt..
Hei!
Det høres ut som at det skjer mye i livet ditt nå, og det må være veldig slitsomt å være deg til tider! Det må være vondt å bære på så mye og føle at du må skjule det.
Det er godt å høre at du kan dele ting med kjæresten. Og vi kan godt forstå at det er vanskelig å skulle dele sånne vonde ting med andre enn kjæresten, eller med foreldrene dine hvis du ikke opplever at de forstår deg. Likevel vil vi oppfordre deg til å finne en voksen å snakke med om de vonde tingene, gjerne noen du kjenner og stoler på. Ting oppleves ofte lettere når man deler det, og om du eller andre tenker at du trenger hjelp, kan noen voksne kanskje hjelpe deg må å finne den rette hjelpen. Spesielt med disse plagene du beskriver, har du tidligere fått noen helsehjelp for disse? Tror du at du kan trenge det? Om du ikke har lyst til å snakke med foreldrene dine om det, kan det være en mulighet å snakke med en helsesøster eller lærer for eksempel. Men om du er ferdig russ så skjønner vi at du ikke har så enkelt tilgang på disse lenger, med mindre du skal studere eller på folkehøyskole e.l. til høsten. Ellers er jo sommeren også lang. Om du har fysiske eller psykiske plager du ønsker hjelp med kan det være lurt å snakke med fastlegen din. Men synes du dette er vanskelig å vurdere, eller bare trenger å tenke høyt omkring de tingene du snakker om, er du også hjertelig velkommen til å snakke med oss!
Vi hører du har mange vonde erfaringer, og det må også være tøft å føle seg innesteng. Alle mennesker har behov for å bli sett og verdsatt for den de er, og å føle seg fri. Du er viktig, og hva du selv ønsker med livet ditt er viktig. Men det er vanskelig for oss å gi deg noen flere konkrete råd uten at vi kjenner deg og situasjonen din enda bedre. I tillegg når vi hører at dette du skriver bare er en klype av det som foregår i hodet ditt, tenker vi at det er viktig at du snakker med en voksen.
Send oss gjerne en tekstmelding til 98267838, så kan vi gjøre en avtale.
Håper vi hører fra deg! :)
Hilsen gjengen i 13-20